Sangsvaner, beitedyr i det moderne jordbrukslandskapet.

Sangsvaner (og grågås i bakgrunnen) i moderne kulturlandskap med gjødslet og fulldyrket eng. En god erstatningsbiotop for våtmarksfugl. Naturlige våtmarksområder er i større grad drenert. Lohnetjønn naturreservat har tradisjonellt vært et godt beiteområde for sangsvaner, men åna ut fra reservatet er nå kraftig utdypet og våtmarksområdet har fått lavere vannstand og gror derfor igjen. Disse svanene er fotografert på Hellemyra på Lista 13. desember 2008.
Også i Søgne er sangsvaner blitt et vanligere syn. I år med snø og kulde er dette ikke en tilgjengelig biotop. Det moderen englandskapet har et enfoldig biologisk mangfold, men bra for sangsvanene.
Tekst og foto: Asbjørn Lie

Tyrkerdua en standfugl

Tyrkerdua er en nykommer i norsk natur, de første tror jeg dukket opp på 1950-tallet. De ekspanderte rask og ble en vanlig fugl overalt i bebygde strøk. De siste årene er den blitt sjeldnere igjen og er kommet inn på lista over sjeldne og truete arter. Denne ble fotografert på Sangvik 20. desember 2008.

Tekst og foto: Asbjørn Lie

Vintertjeld

To tjeld i vinterdrakt 7. desember 2008 utenfor Flekkerøya.
En kjent og kjær sommergjest, som oftest dukker opp i mars.

Den er forholdvis sjelden å se på vinteren. Kalde vintre som i år er tøffe for den. Men ofte finnes det noen få individer ute i de ytre skjærane hver vinter.
Tekst og foto: Asbjørn Lie

Vinterfugler i skjærgården

Voksen gårmåke utenfor Mæbø Flekkerøya 19. desember 2008. Sammenliknet med den klar hvite hodet i sommerdrakt får gråmåkene et klarere grålig drag på vinteren. Gråmåka er den desidert vanligste måka i skjærgården om vinteren.
Nå kulda lukker fersvannene med is dukker det opp flokker med kvinender opp også i den ytre skjærgården, her ytre Flekkerøya 19.12 2008.

Silanda finner vi i skjæran på vinteren, hann som letter mot vinden.

Tekst og foto: Asbjørn Lie.

Vinterkulde og tid for foring av fugl

Dompap hunn og grønnfink hunn (høyre) på foringsplassen til zoologisk forening i Snikkedalen for noen år siden.
Solsikkefrø passer bra for mange arter, gråspurv hann er kanskje mindre vanlig på foringsplassen. Pilfin og grønnfink i bakkgrunnen.

Grønnsisik hann, flankert av to kjerenbitere,

Her har det dukket opp en bokfink hann blant kjernebiterene. De fleste bokfinkene trekker, noen enkelte fugl frister tilværelsen hos oss om vinteren, og da er foringsplassene gode å ha.

Foringsplassen er en god anledning til å få se kjerenbitere på nært hold. Den er blitt ganske vanlig, men er sky og lett å overse. Sangen er heller ikke mye å skryte av.

Stilstudie.

Den mindre fargerike er en årsunge.

Kjøttmeis og blåmeis på meiseboller. Disse to treffer du på de fleste foringsplasser.

Pilfink, en art som trives i kulturlandslapet med dyrka mark. Den er blitt stadig vanligere de siste årene. Gråspurvens nærmeste slektning.

Spettmeis henter frø , som den gjerne gjemmer vekk, hamstrer i nærheten. Sikrer mat i gode tider - det kan være greit i dårligere tider seinere på vinteren.
Tekst og foto: Asbjørn Lie

Svartbakstudie i vinterkulde desember

Voksen svartbak, Kusseviga 16. desember 2008. Kjøttfargede bein, mye hvitt på vingetuppen skiller den fra sildemåka. Sildemåka er en trekkfugl, mens svartbaken kan sees hele året.
Typisk positur når den har noe på hjertet!

Nå skulle du ha hørt lyden!

Skikkelig måkeskrik! Hva hadde den på hjertet mon tro?

Mange av svartbakene som hekker langs Sørlandskysten trekker, mens nye kommer inn. Svartbaken hekker som oftest i enkle par, ikke i store kolonier som sildemåka.

Tekst og foto: Asbjørn Lie

Storskarv i vinterskjærgården

Storskarv fotografer på et sjømerke ved innløpet til Mæbø på Flekkerøya 19. desember 2008.
Storskarven like etter ett dykk. Storskarven er også blitt langt vanligere en da jeg vokste opp på 70-80-tallet. Det er to underarter, en som normalt hekker i Nord-Norge og en som hekker i Sør- og ØstEuropa kalt mellomskarv som oftest har mer hvitt i hodet i sommerdrakt. Men lett er det ikke å skille dem fra hverandre.

Det er trolig mellomskarven som er begynt å hekke langs kysten i Sørnorge fra Svenskegrensa til Rogaland de siste årene. Det er idag vanlig å treffe på skarv ved ferskvann langt inne i landet, og da alltid storskarv, trolig mellomskarv.
Tekst og foto: Asbjørn Lie