Onsdag 16. juni fortalte jeg om kjøttmeisungene i fuglekassa i hagen som ble iherdig matet av foreldrene. Noen fra NZF's Barnegruppe kom og beundret de 8 små som så flygeferdige ut. Når ville de fly ut av kassa? Søndag kveld ble de fremdeles matet , men da vi kom hjem fra jobb mandag 20. juni var de forsvunnet fra fuglekassa. Plutselig kom ei lita jente nede fra Tverrveien med en kjøttmeisunge i hånda som katten hadde tatt. Hun ville sette den oppe hos oss siden vi mater fuglene og hun trodde foreldrene var her. Kjøttmeisungen var helt still, og virket slapp og nokså pjusk. Var den skadet av katten?
Olav skyndtet seg å finne pinsetten og lete etter mark i busker og trær. Snart fant han en grønn mark som straks ble forsøkt servert den lille kjøttmeidungen. Men ingen reaksjon. Den satt stille med lukkete øyne, og falt ofte ned fra der vi satte den.
Her ser du den grønne marken ligge inni nebbet på den svake kjøttmeisungen. Senere på kvelden døde den, etter flere forsøk på å gi den mat og vann. En trist slutt.
Her ser du den grønne marken ligge inni nebbet på den svake kjøttmeisungen. Senere på kvelden døde den, etter flere forsøk på å gi den mat og vann. En trist slutt.
Hvorfor er naturen innrettet sånn at fuglungene flyr ut av reiret før de kan fly skikkelig og spise selv? Hvordan skal to kjøttmeisforeldre klare å mate 8 unger som er spredt rundt i trær og busker og på bakken over et større område?
Tekst og foto: Beate Strøm Johansen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar