Hannene er slitne etter å ha plukket muslinger i mudderbunnen nede i dypet, sugd ut innholdet og spyttet ut skjellet. Hver dag fortærer de et sted mellom 50 og 100 kilo muslinger! Dte er klart det tar på kreftene. Nå vil de bare hvile og samle krefter til neste økt. Og når hvalrosshanner hviler, så HVILER de. Her vises absolutt ingen bluferdigheter, og det både høres og luktes på lang avstand der de ruller seg rundt i sin egen avføring med den største selvfølgelighet.
Elitedykkere
Idet vi i Zodiak'en ærbødig nærmer oss gutteklubben på isflaket, ser vi at den ene hvalrossen er noe mer rosa i huden enn de to andre. Dette er nok den siste ankomne. Den rosa fargen kommer etter lengre opphold i kaldt isvann. Etter at den så har ligget på flaket og fått varmet seg opp en en stund og fått sirkluert blod til det ytre hudlaget, fåt huden tilbake sin opprinnelige brune farge.
Dirigering av blodomløpet for å sikre de indre deler er en dyd av nødvendighet når vi vet at de kan dykke ned til 400 meter(!) og holde pusten i over 40 minutter. Men mesteparten av dykkingen foregår på langt grunnere vann hvor den finner det meste av maten. Hvalrossene spiser hovedsakelig musligner som de finner ved å stikke de følsomme værhårene sine ned i sedimentet. De fjerner løst sediment fra maten ved å vifte med fremsveivene, for så å suge bløtdelene ut av muslingene og spytte ut skallet. Tusenvis av muslinger kan konsumeres i ett eneste måltid.
Et enste langt rap
Den nærmeste hvalrossen har ligget på magen or ser rett på meg. Den har plantet de to gråhvite støttennene ned i isen og ser mot meg med små, trøtte øyne. Både rapinga og andre mer ubeskrivelige lyder avslører at de legger lite høytidelighet i besøket av gummibåten som etter hvert skubber opp mot isflaket. For hvem med slik pondus bryr seg vel egentlig om slike bagateller bare de får ligge uforstyrret?
På nesa sitter det minst 450 skjeggstubber av det grøvre slaget. Det er dette følsomme skjegget som oppdager muslingene nede i havets dyp. Men det stopper ikke der. De rotløse støttennene vokser hele livet og kan hos velvoksne hanner bli én meter lange og veie 5 kilo! De er dels et statussymbol som markerer styrke og dominans og dels er de et farlig våpen når hannene sloss om hunnene i brunsten. Men nå brukes de mest som ei isøks for å kunne dra seg frem i isen. Faktisk kan de med hjelp av støttennene bryte gjennom is som er opptil 20 centimeter tykk!
Her er det ikke mye takt og tone. Skal man slaåppe av, så skal man slappe av, og er man flere i samme båt (unnskyld, på samme isflak), er det heller ingen som bryr seg hverken om lukter, lyder eller annet gørr. Etter forsiktig å ha skubbet forti isflaket noen ganger - både i medving og motvind - velger vi å returnere like ubemerket som vi kom. Disse karene skal få hvile i fred.
UTBREDELSE
De fleste hvalrossene på Svalbard er hanner som foretar en årlig vandring til Franz Josef Land hvor majoriteten av hunnene og kalvene befinner seg. Men i de senere år er det obsertvert stadig flere hunner med kalver på østsiden av Nordaustlandet på Svalbard. Den felles Svalbard-russiske bestanden er fortsatt i vekst og dyrene begynner å finne tilbake til sine gamle liggeplasser.
Hvalrossene blir kjønnsmodne i10-års alderen og kan bli over 40 år gamle.
Isbjørn og spekkhoggere tar hvalrosser, og då særlig kalver. Dyr som prøver å ta hvalross må likevel passe seg, da disse er godt til å forsvare seg. Spesielt hvis hvalrossene er i vannet vil hele flokken kunne hjelpe til med å forsvare seg mot et angripende rovdyr.
BESTANDSSTATUS
På Svalbard var engang hvalrossene svært tallrike, men 350 år med intens fangst gjorde at denne bestanden nesten ble utryddet. Da hvalrossene på Svalbard ble fredet i 1952 antok man at det bare var et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredining er bestanden fortsatt lav. Men antallet har vært stigende de senere år, og en omfattende telling utført i 2006 viste at det var rundt 2500 hvalross på Svalbard. I tillegg vardet et ukjent antall dyr av denne bestanden som oppholdt seg ved Franz Josef Land da tellingene ble foretatt.
På Svalbard var engang hvalrossene svært tallrike, men 350 år med intens fangst gjorde at denne bestanden nesten ble utryddet. Da hvalrossene på Svalbard ble fredet i 1952 antok man at det bare var et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredining er bestanden fortsatt lav. Men antallet har vært stigende de senere år, og en omfattende telling utført i 2006 viste at det var rundt 2500 hvalross på Svalbard. I tillegg vardet et ukjent antall dyr av denne bestanden som oppholdt seg ved Franz Josef Land da tellingene ble foretatt.
Hvalrossene på Svalbard blir ikke jaktet på, og de kommer i svært liten grad i konflikt med kommersielle fiskerier. Deres største trussel vil derfor være endringer i klimaet og langtransporterte forurensninger. Hvalrossen er kategorisert som 'sårbar' på den norske rødlista fra 2006.
Undersøkelser av miljøgifter i hvalrossene fra Svalbard viser en stor individuell variasjon, antakelig på grunn av ulik diett. De som spiser vanlig hvalrosskost fra lavt nede i næringskjeden som muslinger og andre bløtdyr, har lave verdier. Mens de som har innslag av marine pattedyr som ringsel i dietten får mye høyere verdier.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar