lørdag 22. mai 2010
EI ORDENTLIG HAREMOR
Ei steiunur kan huse så mangt. Dette firkløveret nyter sola utenfor steinhella som er deres trygge forankring i livet. Den minste fare; og de er umiddelbart trygt nede i hulgangene nede i jorda.
Ungene har begynt å ta til seg fast føde, og her i kreklingheia har de mye mat og samtidig kort vei til skjul. En huleinngang som er for liten for reven og utilgjengelig for alt flyvende rovvlt. Perfekt om det bare ikke er for mye mink i området.
Men tro for all del ikke at hareungene er overlatt til seg selv. Og her må vi resonnere litt: Hva kan haresetta gjøre for ungene om en fare truer? Hun kan ikke aktivt forsvare dem. Kanskje spille såret for å tiltrekke seg oppmerksomhet slik enkelte fugler gjør? En farlig strategi når hun ikke selv brått kan fly vekk. Og å slippe en rev eller rovfugl inn på livet på denne måten må vel karakteriseres som høyrisikosport.
Å være mye hos ungene, vil også tiltrekke seg unødvendig oppmerksomhet da hun avsetter mye lukt og det blir langt lettere for rovviltet både å se henne og snuse seg frem til den lille harefamilien. I tillegg er det langt vanskeligere for henne å gjemme seg innunder steiner på grunn av sin størrelse. Og kommer hun inn, er det også sjanse for at reven kommer etter...
Da kan alternativet være å plassere ungene på et tryggest mulig sted - nær både skjul og mat - og så besøke dem i korte perioder på nattestid. Og det var nettopp det som skjedde her.
Ho mor holdt til øverst i ura. Bare i de sene kveldstimer og tidlige morgentimer kon hun ned en tur og viste sin moderlige omsorg. Kort og effektivt.
Ut fra hennes biologiske begrensninger er kanskje dette den beste måten å ta vare på ungene sine. Men at hun tar seg dårligere av sitt avkom enn andre mødre? I alle fall ikke i dette tilfellet.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
Hei Kjell-Erik velkommen som bloggforfatter, kjempebra innlegg -kjempebra bilder :-) Asbjørn
Legg inn en kommentar